Squashen som alle lo av

Det var en gang en squash. Den levde glade dager i grønnsakshagen, grønn og spenstig blant brødre og søstre. Da squashen hadde vokst seg riktig fin og fet, kom mannen og kona og plukket den. De stappet den i en tom plastikkpose og kjørte av gårde med den i bil, det humpet og skumpet slik på veien at squashen ikke visste sin arme råd, der den lå i baksetet. Da de hadde kjørt langt og lenger enn langt kom de til hovedstaden. Mannen og kona bar squashen inn i et stort hus og ga den til datteren sin. Hun var snill og la den på kjøkkenbenken blant avocadoer og bananer.
Det gikk imidlertid ikke mange dager før squashen begynte å lengte etter gress, bølgeskvulp og måkeskrik slik den var oppvokst med. Den syntes ikke den hadde noe å glede seg over i byen, og gradvis mistet den sitt grønne håp og ble orange.
Alle som kom på besøk til jenta og så squashen begynte å le. De slo seg på låret og ropte: "Hahaha, det der er vel ingen squash, det er et gresskar! Det kan jo alle se!". Squashen gråt i sitt stille sinn, og jenta holdt på sitt overfor alle som lo. "Det er en squash! Det har mamma sagt!".
Månedene gikk, og squashen ble liggende på kjøkkenbenken. Avocadoer og bananer kom og gikk, men vår venn squashen holdt seg like fresh. En dag kom snøen dalende fra himmelen, og  da innså både jenta og squashen at lang tid hadde gått. "Jeg får nok aldri se gresset igjen...", tenkte squashen da den så ut på snøen. "Hva skal jeg lage av en så stor squash?", tenkte jenta. "Fyllt squash eller kanskje en suppe? Jeg må skynde meg før det er for sent. Men jeg må invitere mange hvis vi skal klare å spise den opp. Kanskje den er råtten inni? Hva smaker den? Er kjøttet også orange?". Hun hadde 1000 spørsmål.